Det har vært litt vemodig i dag. jeg må innrømme det. Iom at det er Samuels siste år som barnehagegutt, er det endel sistegangs opplevelser. Så også i dag. I dag var det vår siste gang som deltakere på Heggli barnehages tradisjonelle juletrefest. Det er stas med disse juletrefestene. Særlig stas er det med det årlige julespillet som ungene dramatiserer. Hvert år er det det samme julespillet. De samme rollene. Samme replikkene skal sies. De samme sangene synges. Men hva gjør det? Det er forskjellige skuespillere hvert år. Og det er vel først og fremst disse skuespillerene som gjør dette julespillet så bra. Hva finner de på i år? Hvor sjenerte blir de når de ser alle foreldrene som sitter spente og venter? Greier de å fullføre uten å bryte ut i gråt, eller latter for den saks skyld? Herlig er det!
I år var Samuel Josef. Han hadde en replikk også. En replikk som han hadde lært seg med en gang, så det var ikke nødvendig å øve hjemme engang. Han skulle si den kanskje ikke så lange, men dog så viktige replikken: "Har du et rom til Maria og meg?" Vi vet jo alle hvilket svar han fikk. Men Josef ble ikke vippet av pinnen av den grunn. Han sørget for at de fikk innstallert seg i stallen, og da det etterhvert strømmet på med gjester inn i den trange stallen, kommanderte han gjeterene ut på markene igjen..!
Jo, det var en fin stund. Jeg holdt forresten andakten på juletrefesten. Heldigvis fikk jeg ha den før julespillet, så jeg slapp å sitte og grue meg mens det holdt på. Jeg ville nyte julespillet, og det fikk jeg gjort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar