Skjeteorien

Hentet fra nettet, men ganske så beskrivende for hvordan livet med fibromyalgi er;

"Min bestevennninne og jeg satt som vi pleide på kaféen og snakket. Som vanlige jenter på videregående satt vi mye på kafeen og snakket om gutter, musikk og trivielle ting som virket viktige der og da. Vi tok sjelden opp seriøse temaer, det var stort sett fleiping og mye latter.
Da jeg tok noen tabletter, merket jeg at hun betraktet meg med et merkelig blikk istedet for å fortsette samtalen. Så ut av det blå spurte hun meg hvordan det var å ha være syk og ha fibromyalgi. Jeg ble litt sjokkert, ikke bare fordi hun spurte, men fordi jeg trodde hun visste alt det var å vite om sykdommen min. Hun hadde vært med meg til legen, sett meg gå på krykker og vært der når jeg var dårlig. Hun hadde sett meg gråte av smerte, så hva mer kunne det være å fortelle?
Jeg begynte på den vanlige leksen om tretthet og smerte, men hun fortsatte å spørre, og virket ikke fornøyd med svarene mine. Jeg ble litt overrasket, hun som jeg hadde delt rom med, min venninne gjennom mange år, hun visste da alt om sykdommen min? Hun tittet på meg med et ansikt alle syke mennesker kjenner, et ansikt full av nysgjerrighet om noe friske mennesker aldri virkelig kan forstå. Hun spurte hvordan det føltes, ikke fysisk, men å være meg, å være syk.
Mens jeg prøvde å hente meg inn, tittet jeg rundt meg for å se etter noe som kunne hjelpe meg å forklare, eller i det minste dra ut tiden mens jeg tenkte. Jeg prøvde å finne de rette ordene. Hvordan skulle jeg svare på et spørsmål jeg ikke engang kunne besvare ovenfor meg selv?
Hvordan skulle jeg forklare hvordan sykdommen påvirket meg hver eneste dag, og forklare følelsen ethvert sykt mennesker føler, på en slik måte at hun forsto?
Jeg kunne bare ha gitt opp, kommet med en vits og snakket det bort som jeg vanligvis gjør, men jeg tenkte at hvis jeg ikke engang prøver å forklare, hvordan kan hun noen gang forstå?
Hvis jeg ikke kunne forklare det til min beste venn, hvordan kunne jeg da forvente at resten av verden skulle forstå? Jeg måtte ihvertfall prøve!
I det øyeblikket ble «skjeforklaringen» født. Jeg tok hver eneste skje på bordet, og samlet skjeer fra de andre bordene også. Jeg så henne inn i øynene og sa, «Værsågod, her har du fibromyalgi». Hun kikket forvirret på meg, som enhver ville ha gjort når de ble gitt en håndfull med skjeer. De kalde metallskjeene klirret i hendene mine mens jeg samlet dem og gav dem til henne.
Jeg forklarte at forskjellen mellom å være frisk og å være syk er at du hele tiden må ta smarte valg og være bevisst på ting som resten av verden aldri trenger å tenke på - tankeløshet er en gave folk flest tar for gitt.
De fleste mennesker starter dagen med grenseløse muligheter og energi til å gjøre hva de har lyst til. Og de trenger sjelden tenke på konsekvensene av småvalg de gjør. Så i min forklaring brukte jeg skjeene til å få frem dette poenget. Jeg ville rett og slett at hun skulle ha noe håndfast, som jeg kunne ta fra henne, siden de fleste syke mennesker føler et tap i forhold til livet de hadde før de ble syke. Hvis jeg tok kontrollen, ville hun forstå hvordan det føltes når fibromyalgi, eller andre sykdommer, tok fra deg kontrollen over livet ditt.
Hun tok ivrig imot skjeene. Hun forsto ikke hva jeg skulle gjøre, men var alltid med på noe spennende. Så jeg antar hun trodde jeg skulle tulle og tøyse, som jeg vanligvis gjør når det blir tatt opp et vanskelig tema. Lite visste hun hvor alvorlig jeg skulle bli...
Jeg sa hun skulle telle skjeene. Hun spurte meg hvorfor, og jeg forklarte at friske mennesker forventer å ha en tilgang på uendelig mange skjeer. Når du må planlegge dagen din, må du vite nøyaktig hvor mange «skjeer» du starter med. Det betyr ikke at du ikke kan risikere å miste noen i løpet av dagen, men da vet du iallefall hvor du starter. Hun talte opp tolv skjeer, lo og sa hun ville ha flere. "Nei", sa jeg, og da jeg så hvor skuffet hun ble, visste jeg at dette ville fungere. Jeg hadde ønsket meg flere skjeer i mange år, men enda aldri funnet noen måte å få tak i flere på. Jeg sa hun måtte være bevisst på hvor mange hun hadde til enhver tid, og ikke miste dem, for hun kunne aldri glemme at hun hadde fibromyalgi.
Jeg ba henne ramse opp alt hun gjorde i løpet av en dag, ned til den minste ting. Da hun begynte på listen over alt hun gjorde i løpet av en dag, forklarte jeg hvordan hver eneste ting ville koste henne en skje. Hun startet med at hun gjorde seg klar til å gå på arbeid, men jeg stoppet henne og tok fra henne en skje. "Nei", sa jeg, "du må starte med at du åpner øynene og ser at du er litt sent ute fordi du ikke har sovet så godt om natten. Du må krype utav sengen, og finne deg noe mat før du kan gjøre noe som helst. Hvis du ikke får deg noe å spise kan du ikke ta medisinene dine, og tar du ikke dem kan du like godt gi i fra deg alle skjeene for i dag, og samtidig de for i morgen." Jeg tok fra henne en skje, og hun innså at hun ikke engang hadde kledd på seg enda. Hun mistet enda en skje da hun gikk i dusjen. At hun vasket håret og barberte leggene burde kostet henne enda en skje, men jeg bestemte meg for å være grei, jeg ville ikke skremme henne enda. Å kle på seg kostet henne enda en skje. Jeg stoppet henne for å forklare hvordan hver eneste ting måtte tenkes gjennom. Når du er syk kan du ikke bare kaste på deg noen klær. Du må ta hensyn til til hva du fysisk er i stand til. Dersom hendene verker kan du glemme klær med knapper den dagen. Hvis du har feber må du har klær som holder deg varm osv. Har du ikke hatt skjeer nok til å vaske klær i det siste, tar det lenger tid å gjøre seg presentabel, og legg til fem minutter for å deppe litt over at det tok deg to timer å gjøre deg klar.
Jeg tror hun begynte å forstå at hun ikke engang har kommet seg på arbeid, og hadde seks skjeer igjen. Jeg fortalte henne at hun måtte gjøre smarte valg resten av dagen, for når skjeene var borte får du dem aldri tilbake. Noen ganger kan du låne av morgendagens «skjeer», men da blir den neste dagen enda tøffere med færre skjeer. Jeg måtte forklare henne at syke mennesker også må leve med tanken på morgendagen kan bli den dagen da du får en forkjølelse, en infeksjon eller en masse andre ting som kan være farlige. Så du vil ikke sløse bort «skjeer», for du vet aldri når du vil trenge dem. Jeg ville ikke gjøre henne trist, men jeg måtte være realistisk, for dessverre er det en del av min hverdag å være forberedt på det verste!
Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at det å hoppe over lunsj ville koste henne en skje, det samme gjorde en ståplass på bussen, eller å sitte for lenge ved PCen. Hun ble tvunget til å ta valg og å tenke over hver minste lille ting. Hypotetisk, så måtte hun velge å la være å handle for å kunne spise middag den kvelden.
Da vi nærmet oss slutten på den forestilte dagen, sa hun at hun var sulten. Jeg oppsummerte at hun måtte spise middag, men hadde kun en skje igjen. Hvis hun laget middag ville hun ikke ha nok energi til å ta oppvasken. Hvis hun gikk ut for å spise ville hun kanskje være for sliten til å kjøre trygt hjem igjen. Så forklarte jeg at hun var så kvalm og dårlig at hun sannsynligvis ikke ville orke å lage mat uansett. Hun bestemte seg for å lage suppe, det var da enkelt. Så da var klokka blitt syv, hun hadde hele kvelden foran seg, men i høyden bare én skje igjen. Så da hadde hun valget mellom å gjøre noe morsomt, gjøre noe i leiligheten etc, men måtte bare velge en ting.
Det er sjelden jeg ser henne emosjonell, så da jeg så hvor opprørt hun var trodde jeg kanskje at jeg hadde kommet gjennom til henne. Jeg ville selvfølgelig ikke at venninnen min skulle være lei seg, men jeg var glad for å se at kanskje noen endelig forsto meg litt. Hun hadde tårer i øynene da hun spurte "Hvordan klarer du det? Gjør du virkelig dette hver eneste dag?" Jeg forklarte at noen dager var verre enn andre, og at noen dager hadde jeg til og med kanskje noen ekstra skjeer. Men det vil aldri forsvinne, jeg kan ikke bare glemme det, jeg må tenke på det for alltid.
Jeg gav henne en skje jeg hadde beholdt i reserve, og sa bare: "Jeg har lært å leve livet med en ekstra skje i lommen. Du må alltid være forberedt!"
Det tøffeste jeg noen gang har måttet lære meg er å bremse ned, å innse at jeg ikke lenger kan gjøre alt. Jeg sliter med dette den dag i dag. Jeg hater å føle meg utenfor, jeg hater å måtte velge å bli hjemme, eller ikke kunne gjøre ting jeg har lyst til. Jeg ville at hun skulle føle min frustrasjon. Jeg ville hun skulle forstå, at det som faller andre så enkelt, er for meg hundre små jobber i en. Jeg må se an været, min egen form og hele dagens oppgaver før jeg kan gå løs på en eneste liten ting. Mens andre mennesker bare gjør, må jeg slite meg gjennom og på forhånd legge strategi som jeg skulle gå til krig. Det er sånn mitt liv er, det er forskjellen mellom å være frisk og å være syk. Det er den herlige muligheten å ikke måtte tenke, men bare gjøre. Jeg savner den friheten, jeg savner å ikke måtte telle skjeer.
Etterpå satt vi litt stille og pratet litt rundt dette, og jeg kunne merke at hun var trist. Kanskje hun endelig forsto. Kanskje hun innså at hun aldri virkelig kunne si at hun forstod. Men mulig hun i det minste ikke lenger ville klage når jeg ikke orket å gå ut å spise med henne en kveld, eller når jeg ikke kom meg bort til henne, og hun må komme til meg istedet. Jeg gav henne en klem da vi forlot kafeen. Jeg hadde den siste skjeen i hånden min da jeg sa: "Ikke bekymre deg, jeg ser på dette som en velsignelse. Aner du hvor mange skjeer mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke råd til å kaste bort tid eller skjeer, og jeg velger å tilbringe denne tiden med deg".
Siden den dagen har jeg brukt skjeforklaringen til å fortelle om livet mitt for mange mennesker. Min familie og venner bruket uttrykket skjeer hele tiden nå. Det har blitt et kodeord for hva jeg kan eller ikke kan gjøre. Teorien min gjelder ikke bare for fibromyalgi, men for alle som sliter med handikap eller sykdom. Når mennesker får høre skjeforklaringen min, tror jeg de forstår meg litt bedre, og kanskje lever de sitt eget liv litt annerledes også? Jeg gir en bit av meg selv på alle måter hver gang jeg gjør noe. Det har blitt en intern vits. Jeg har blitt berømt for å si til mennesker at når jeg tilbringer tid med dem bør de føle seg spesielle, for jeg har gitt dem en av mine skjeer..."

OL-lue

Jeg har heklet et plagg!  Helt alene.  Ganske så stolt, for jeg trodde ikke jeg skulle få det til.  Men det gjorde jeg altså. Så mitt aller første hekla plagg er produsert.  Det var David som fikk plagget.  Og brødrene syntes selvfølgelig at det var urettferdig.  Og det er det jo.  Men de skal få de også.  Helt sikkert!  For dette var noe jeg greide, og som gav mersmak.

Her er den - OLlua:

Bursdag

I dag har kjæresten min bursdag.  48 år.  Begynner å bli en voksen mann nå.  Men han har heldigvis tatt vare på gutten i seg også.   Jeg er så glad i denne mannen.  Min klippe.  Gratulerer med dagen, kjære!

I går hadde eldstemann bursdag.  Også han begynner å bli en voksen mann nå med sine 22 år.  Tenk at det er 22 år siden jeg ble mamma for første gang!  Hvor har tiden blitt av??  Gratulerer med dagen til deg, kjære John Christian!

Fin helg

Jeg var på hotell i helga.  Sundvolden hotell.  Hotellet hvor de pårørende samlet seg etter tragedien 22. Juli.  Og hotellet hvor den blå-blå regjeringen la sine planer for hvordan de tenkte å styre skuta a/s Norge.  Denne gangen var det Kirkens Nødhjelp som hadde inspirasjonssamling.  Derfor var jeg der.  

Det var ei fin helg.  Veldig intens med tettpakket program fra tidlig morgen til sen kveld, men fint.  Noe av det fineste med helga var at jeg fikk tilbringe den med ei god venninne.  Luksus å få så mye tid sammen med henne.  Tror ikke det har skjedd før.

Flyturen hjem var - eh, interessant.  Mye turbulens.  Verst var innflygningen til Værnes.  Flyet svingte og danset seg ned, og helt ærlig så var jeg livredd..!

Det aller fineste med helga, var å komme heim til mennene mine.

Rart

Å kjøpe honnørbillett på bussen.  Det var rart.  Så rart at jeg ikke fikk til å si det høyt, bare viste lappen diskret til bussjåføren.  Må øve meg på det.

Bursdagsfeiring

Neida, jeg har ingen januarbarn. Derimot har jeg et desemberbarn - verdens herligste Theodor Mathias.  Desember måned er en travel måned, og denne gangen ble Theodor og vi enige om å utsette barneselskapet til januar.  Planen var jo da selvfølgelig at det skulle ha kommet snø innen den tid, men det har ikke skjedd.  Vind derimot, har vi masse av...

Vel, i dag var dagen for det store barneselskapet.  Theo ville invitere alle guttene i klassen, så da ble det sånn.  Inkludert brødrene ble det 16 gutter.  Vi kom oss gjennom det med hodet over vannet denne gangen også, og jubilanten var veldig fornøyd.

Mor har bakt.  Ikke akkurat cupcakes man ser i sånne supermammablogger, jeg blir nok aldri kåret til det lell.😉

Brownies er obligatorisk.

Far laget karameller. De forsvant fort!

Godteposer hører med i en barnebursdag. 

Vemodig lørdag

Det har vært litt vemodig i dag.  jeg må innrømme det.  Iom at det er Samuels siste år som barnehagegutt, er det endel sistegangs opplevelser.  Så også i dag.  I dag var det vår siste gang som deltakere på Heggli barnehages tradisjonelle juletrefest.  Det er stas med disse juletrefestene.  Særlig stas er det med det årlige julespillet som ungene dramatiserer.  Hvert år er det det samme julespillet.  De samme rollene.  Samme replikkene skal sies.  De samme sangene synges.  Men hva gjør det?  Det er forskjellige skuespillere hvert år.  Og det er vel først og fremst disse skuespillerene som gjør dette julespillet så bra.  Hva finner de på i år?  Hvor sjenerte blir de når de ser alle foreldrene som sitter spente og venter?  Greier de å fullføre uten å bryte ut i gråt, eller latter for den saks skyld?  Herlig er det!

I år var Samuel Josef.  Han hadde en replikk også.  En replikk som han hadde lært seg med en gang, så det var ikke nødvendig å øve hjemme engang.  Han skulle si den kanskje ikke så lange, men dog så viktige replikken: "Har du et rom til Maria og meg?"  Vi vet jo alle hvilket svar han fikk.  Men Josef ble ikke vippet av pinnen av den grunn.  Han sørget for at de fikk innstallert seg i stallen, og da det etterhvert strømmet på med gjester inn i den trange stallen, kommanderte han gjeterene ut på markene igjen..!

Jo, det var en fin stund.  Jeg holdt forresten andakten på juletrefesten.  Heldigvis fikk jeg ha den før julespillet, så jeg slapp å sitte og grue meg mens det holdt på.  Jeg ville nyte julespillet, og det fikk jeg gjort.

Lettelse

Denne dagen har jeg gruet meg veldig til.  Så mye at det har vært vanskelig å finne fokus på andre ting.  Nå kjenner jeg på lettelse.  Jeg kom meg gjennom dette, og jeg sitter med en positiv opplevelse av hvordan dagen ble.  Jeg vet at dette blir veldig kryptisk, men poenget mitt her er ikke å fortelle hva som skulle skje i dag, men hvordan jeg opplevde det.  

Det er en rar følelse.  Helt utslitt og veldig lettet på en gang.

Innrømmelse

Jeg har en innrømmelse å komme med.  Det er ikke lett, men det må ut.

Jeg har ikke trent så mye som jeg hadde bestemt meg for å gjøre.  Men året er fortsatt ungt, og jeg har ikke gitt opp altså...  Det er bare det at det er så fryktelig tiltak...

I disse mørke dager har vi begynt å fabulere om årets sommerferie.  Det er godt å ha noe å se fram mot når dagene er som mørkest.  5 måneder igjen nå.

You got Mail

Jeg har mimret i kveld.  Har sett på You got Mail med Meg Ryan og Tom Hanks.  Mimringa bestod først og fremst av den mailinga.  Det var en tid for ca 13 år siden at jeg sprang til pc med jevne mellomrom for å sjekke om jeg hadde fått Mail.  Gleden og sitringen de gangene jeg hadde det, skuffelsen de gangene det ikke lå noe Mail der.  Også lyden hver gang jeg koblet meg opp på nett via modem da.

Og i dag sitter jeg her med den fine mannen min som sendte meg alle disse mailene som jeg ventet så utålmodig på. Han ble min!❤️

Om fibromyalgi

Jeg fant denne på nettet.  Legger det ut her så jeg får lest det senere...

Det å forstå en kompleks forstyrrelse i kroppen- for dere som IKKE har den...

 

Fibromyalgi ER en kompleks tilstand, en sykdom som er vanskelig å forstå, spesielt for Dere som IKKE har en medisinsk utdannelse, men også for mange som faktisk ER medisinsk utdannet. Fibromyalgi involverer HJERNEN og NERVESYSTEMET og på grunn av dette har den en innvirkning på stort sett HELE kroppen.

Hvis du forsøker å forstå en person med denne tilstanden/sykdommen, kan det bli utrolig forvirrende. Vi som har denne sykdommen, har en bisarr samling av symptomer som ikke viser seg ved medisinske tester-blodprøver-etc, og dermed er det utallige leger og pårørende som bestemmer seg for at dette MÅ være et psykologisk problem. Så langt som forskning har kommet i dag, viser det seg imidlertid at dette IKKE er en psykisk tilstand-psykosomatisk lidelse- men en meget MEGET virkelig FYSISK sykdom! Det å sette seg ned å begynne å studere vitenskapelige termer som "neurotransmittdysregulasjon, nociseptorer, celleenzymer og opiatbaner"- er ikke alltid det enkleste-ikke engang for oss som har sykdommen.

 

Målet mitt med dette blogginnlegget er å forklare-med ENKLE ord uten en masse medisinske "dikkedarier"- å hjelpe Dere å faktisk PRØVE å forstå hva din mor, far, bedre halvdel, søster, bror, kusine eller fetter, eller venn- faktisk går igjennom på daglig basis- MED fibromyalgi!

 

FIBROMYALGI og SMERTE:

- Forestill deg at du planlegger en fest og du forventer at det skal komme ca. 20 gjester. Tre/fire venner av deg har lovet deg at de skal komme å hjelpe deg, de skal komme tidlig. Problemet er at vennene dine som lovde at de skal hjelpe deg, de dukker aldri opp...og du får plutselig ikke 20 gjester, men 100! Alt blir fullstendig kaos for deg.

Dette er kort beskrevet smertesignalene hos noen som har fibromyalgi. Cellene dine sender alt for mange smertesignaler(partygjester)-opp til hele FEM ganger mer enn hos en frisk person. Det kan forvandle et mildt trykk på huden til smerte.

Når smertesignalene når fram til hjernen- bearbeides dem av noe som kalles "Serotonin"...Personer med fibromyalgi har ikke nok serotonin(som disse vennene som ikke dukker opp for å hjelpe) og dette overbelaster hjernen.

Det er en slags kortslutning- brudd på ledningen som tilfører riktig mengde strøm fra en kilde og motoren får ikke riktig drivstoff. Det er ikke en innbilt smerte, det er en misforståelse mellom hjernen og kroppen som forvandles til en virkelig SMERTE...

-Det finnes andre substanser i hjernen som også forsterker signalene og "skrur opp volumet på anlegget" på absolutt alle områder. Hvis du ser forbi smertefølelsen, forsterker den også lys, lyder og lukter. Dette er med på og overbelaste hjernen. Det kan lede til hodepiner, forvirringer, skrekk og angst hos noen og til og med panikkanfaller.

 

FIBROMYALGIENS opp og nedturer:

Vi som er KRONIKERE- kronisk syke- vi er ALLTID syke! Har du sykdommer som kreft, virussykdommer eller tilbakefallssykdommer, er alt ganske konstant- du VET at personen er syk og det stilles ingen spørsmålstegn ved det! Det som i midlertid er forvirrende for Dere, er å se meg ligge til sengs mandag, men likevel vaske rundt i huset på onsdag. Vi som har fibro- vi bruker opp ALLE våre energi- ressurser så snart vi er opplagte til å ta igjen det tapte...for så å kollapse noen dager senere...Se på det på denne måten: Alle våre hormoner forandrer seg, på lik linje som vektøkning-vekttap, blodtrykk-alt kan forandre seg på en dag eller to-eller i løpet av en uke/måned etc. Alle systemer og substanser i kroppen fungerer på denne måten, de reagerer på ulike situasjoner ved å stige/falle.

Forsking viser at fibromyalgi DEFINITIVT har noe med unormale nivåer av flere hormoner og substanser. Ettersom alle disse går opp og ned i nivåer, så befinner en eller flere seg i normalsonen og innimellom ikke. Jo fler av disse hormonene og substansene som IKKE er innen normalsonen, jo verre er sykdommen og jo verre føler den som har fibromyalgi seg. 

 

FIBRO og STRESS:

En stressende situasjon forverrer normalt sett sykdommen. Vi reagerer forskjellig både emosjonelt OG fysisk på stress.

Fysisk reaksjon: Adrenalin og hormoner øker for å få gira opp kroppen litt. Vi har ikke nok av disse hormonene noe som gjør at stress forverrer vår situasjon. Hodet vil, men kroppen lystrer ikke!

Noe som er stressende for oss er:

 

Å få beskjed om å "ta oss sammen!"

Å ikke bli trodd!

Å føle oss hjelpesløs!

Lite eller null søvn!

Dårlig matlyst og kosthold

Skader

Fysisk stress

Følelsesmessig stress

Konflikter...

 

FIBRO og UFORDRINGER:
Tenk på ett tilfelle da du ikke bare var trøtt, men skikkelig SKIKKELIG utmattet...Helvettesuka i militæret...Den natten du satt oppe hele natten for å pugge til en prøve du MÅTTE stå på, men samtidig så var du så trøtt at det gjorde vondt i hele deg?

 

Forestill deg så at du skal være SÅ utmattet HELE dagen samtidig som du skal arbeide, passe unger, vaske hus, lage mat, handle etc. For de aller fleste mennesker hjelper det å ta en dag eller to med pause, eller en god natts søvn- for å bli kvitt den følelsen av utmattelse. For meg og andre mennesker med Fibro, er det ikke like enkelt. Vi kan slite med mange forskjellige søvnforstyrrelser-eller ha dem alle sammen:

- Søvnløshet (Vanskeligheter med å sove eller bare det å faktisk sovne!)

- Umulig å nå dyp søvn og bli værende i den

-Søvnapne: pusteproblemer som vekker deg mange ganger iløpet av natta...

-RLS: "Restless legs syndrome!" Det "kravler og kryper" under huden i beina og i armene også til tider, og man har rykninger som gjør det vrient å sove. Jeg har "maur i beina!"

-PLMD: "Periodic Limb Movement disorder: Ufrivillige rykninger i armer og bein som gjør det vrient å sovne. Den følelsen av at man ramler ut av senga, hele kroppen tykker til...den har jeg...

 

FIBROMYALGI i et NØTTESKALL:

Mange sykdommer involverer for det meste en del av kroppen eller ett system. Fibromyalgi involverer HELE kroppen og setter ALT ut av spill. Hvor bisarr og forvirrende de ulike symptomene er eller kan være, så er de forbundet med veldig reelle FYSISKE årsaker!

Fibromyalgi kan ta noen som er høyt utdannet(til og med leger!), folk som er ambisiøse, hardt arbeidende og utrettelige, og forvandle dem til et menneske ute av stand til å jobbe, rydde sitt eget hus, trene, tenke klart og til å aldri aldri noensinne føle seg uthvilt og frisk. 

Bare det å glemme ord, glemme avtaler...det er nedbrytende!

Og når man da får beskjed om å "lette på den feite ræva og gjøre noe!" Tenk Dere hvordan det føles?

 

*Det er IKKE en PSYKOLOGISK sykdom, man er IKKE utbrent eller deprimert

*Vi er IKKE late

*Det er IKKE syting eller simulering...eller som noen sa; "Aina FAKER!!! Det er bare piss at hun er syk!" Jeg hørte det...men har aldri sagt at jeg har hørt det!

 

FIBROMYALGI- er en dysfunksjonalitet i kroppen og hjernen som er vanskelig å forstå! En kortslutning og feilsammenkobling av nerver og impulser som er vanskelig å forstå, vanskelig å behandle og enn så lenge UMULIG å kurere! 

 

Tro meg: Det VERSTE er å INNRØMME det for seg selv, å innrømme at man MÅ leve MED dette, at man ikke kan gjøre NOE med det! 

 

Så den BESTE hjelpen vi kan få, er FORSTÅELSE og STØTTE fra FAMILIE og VENNER!!!

 

Innlegg fritt oversatt fra svensk til norsk av meg, jeg har tilført noen av mine egne tanker her i tillegg...

Originalforfatter er: Adrienne Delleo, Kilde: About.com, oversetter til svensk: Johanna Spetz

 

Jeg håper så INDERLIG at vi kan få litt anerkjennelse og hjelp/midler til mer forskning på dette området. Vi er 150 000 mennesker bare i Norge som har diagnose. Og mørketallene er nok store. Alt for få menn står frem fordi dette blir karakterisert som en "kjærringsykdom!" Vi MÅ få vekk fordommene, ikke bare hos allmuen, men hos leger og NAV i tillegg!

 

One of those days...

Dette har vært en sånn dag man ikke roper hurra for.  Jeg sov til kl 11.  Stod opp, spiste, ryddet og vasket hus, dusjet og handlet inn til helga, og så gikk jeg og la meg igjen.  Steiksov i 3 1/2 time.  Resten av dagen har blitt tilbragt på sofaen.

Jupp, det må da vel bli likar i morra.

Rulleski

David har kjøpt seg rulleski.  Det er vel et must når man er ivrig på skigåing og bor i Åfjord - hvertfall hvis det skal fortsette å være null snø om vinteren som det er nå...

Vel, gutten synes det er kjempestas, og mor syntes det var en grei måte å få trimma seg på.

02012014

Da er vi allerede ferdig med de to første dagene i dette nye året.  I dag har vi vært på juletrefest oppi Sørdalen.  Den nest siste juletrefesten for denne gang.  Den siste blir om en uke.

Jeg har vært en liten tur på jobb også.  Det er endel rapporteringsarbeid som må gjøres nå fram mot 15. januar.  Kjedelig jobb, men det er viktig og noen må gjøre det.  Denne noen er da meg.

Jeg har forresten et nyttårsforsett i år.  Jeg skal finne tilbake til treningsformen jeg hadde tidligere.  Året som har gått har vært et sløveår i så måte.  Det går ikke lengre.  Nå er det skjerpings.  Men ikke i dag.  I dag bestod treningen av gang rundt juletreet...  Også er det tilbake til lavkarbo kosthold.  Jeg merker så godt på helsa at høykarbo ikke er bra for meg.  Det verker i hele kroppen - enda mere enn det gjør til vanlig.  Jeg kunne ikke starte i dag da, for vi måtte spise opp middagsrestene fra lille nyttårsaften - søtribbe.  Det er ikke så veldig kompatibelt med lavkarbo kosthold.  Så da begynner jeg i morgen.  Med det også.  I morgon, i morgon, men ikkje i dag...!

Happy new year!

Spretter bare innom for å ønske dere alle et riktig godt nytt år!  Kvelden har vært veldig fin sammen med familie, gode venner og god mat.  Nå er det bare meg og David som sitter oppe, håper jeg får lurt han i seng snart så jeg også kan få lagt meg. 😉